Astrup Fearnley-museet er et privateid museum i Oslo for norsk og internasjonal samtidskunst. Mellom 1993 og 2011 hadde samtidskunstmuseet tilholdssted i en bygning i Dronningens gate tegnet av arkitektfirmaet LPO arkitekter AS. Etter sine 18 år i Dronningens gate 4 ble museet flyttet til to nye museumsbygninger på Strandpromenaden 2, og vokter nå over Oslofjorden fra sin idylliske plassering ytterst på Tjuvholmen. Det nye Astrup Fearnley-museet, tegnet av den verdensberømte, italienske arkitekten Renzo Piano, åpnet sine dører den 29. september 2012, og har siden den gang hatt opp mot en halv million besøkende.

Historie

Astrup Fearnley-museet åpnet først i 1993 etter å ha blitt grunnlagt av stiftelsen Thomas Fearnley, Heddy og Nils Astrup. Museet fikk internasjonal oppmerksomhet da det i 2002 kjøpte Michael Jackson and Bubbles, en porselensskulptur laget at den amerikanske kunstneren Jeff Koons, for over 51 millioner norske kroner under en kunstauksjon i New York. Etter sine 18 år i Dronningens gate 4 åpnet museet dørene for allmennheten den 29. september 2012 med utstillingen To Be With Art Is All We Ask. Som tittelen indikerer var utstillingen koblet opp til museets målsetning om å være en ledende institusjon for samtidskunst. Siden den gang har museets mål vært å gjøre norsk og internasjonal samtidskunst tilgjengelig for alle og enhver.

Samlingen

Astrup Fearnley-samlingen strekker seg tilbake til 1960-tallet, og vokser og utvikler seg konstant. Videre har museet alltid lagt størst vekt på individuelle kunstverk og kunstnere, snarere enn kulturelle bevegelser og kunsthistoriske perioder. Med andre ord settes toneangivende enkeltkunstnere fremfor spesielle retninger og uttrykk innenfor kunsten. Frem til 1990-tallet stod europeiske og amerikanske kunstnere særlig i samlingens fokus, representert av blant andre Jeff Koons, Matthey Barney, Cindy Sherman, Richard Prince og Damien Hirst. I dag kan samlingens mest nyskapende verk like gjerne være fra Brasil, Kina og Japan som England eller USA. Gjennomgående for store deler av utstillingen er i hvert fall at kunstnerne, på et tankevekkende og ofte satirisk vis, setter spørsmålstegn ved vår virkelighet ved bruk av visuelle virkemidler

 

 

Museumsbyggene

Renzo Pianos visjon var å lage et sted der man, i nærkontakt med landskapet og naturen, kunne ta tilflukt for å nyte samtidskunst fra både inn- og utland. I bygget ytterst på skjæret mot Oslofjorden vises Astrup Fearnley-museets skiftende utstillinger, som har variert fra Yoko Onos Horizontal Memories i 2005 og Charles Rays Black and White i 2006, til Andy Warhol by Andy Warhol i 2008 og Bjarne Melgaards Jealous i 2010. Bygget bekler et krummet, høyt hevet glasstak som lar sollyset prosjekteres over de skiftende utstillingene på innsiden. Om man så følger det buede glasstaket ut av det ytterste museumsbygget, vil man se at det fortsetter over kanalen som adskiller de to byggene. Både det ikoniske glasstaket og en bro fortsetter over kanalen og forbinder dermed de to museumsbygningene. Her, i hovedbygget, har man tilgang til Astrup Fearnley-museets mer eller mindre faste utstilling, et utvalg av det som ofte beskrives som landets viktigste og største private samling av moderne kunst. Selv om utvalget i samlingsutstillingen kan variere, vil nøkkelverk som Jeff Koons’ Michael Jackson and Bubbles, Damien Hirsts Mother and Child og Anselm Kiefers The High Priestess/Zweistromland så godt som alltid være utstilt for de besøkende.

Som om ikke det var nok, omfatter Astrup Fearnley-museet også en skulpturpark, i hvilket den ytterste av de to museumsbyggene er plassert. Skulpturparken er også tegnet av arkitekten Renzo Piano, og ble utviklet i samarbeid med Poul Erik Tjøner, direktør ved Louisiana kunstmuseum i Humlebæk, Danmark. Skulpturparken omfatter syv forskjellige kunstverk av blant annet Anish Kapoor, Ellsworth Kelly og Louise Bourgeois, og er et forsøk på skape et harmonisk samspill mellom landskap og kunstverk.